Forside:Østfold fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET  • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Halden • Moss • Sarpsborg • Fredrikstad • Hvaler • Aremark • Marker • Rømskog • Trøgstad • Spydeberg • Askim • Eidsberg • Skiptvet • Rakkestad • Råde • Rygge • Våler • Hobøl

Om Østfold fylke
01 Ostfold vapen.png
Østfold er fylket lengst syd-øst i Norge. Det grenser til Sverige i øst, Akershus i nord og Vestfold på den andre siden av Oslofjorden i vest.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Annonse for 7. opplag av Maren Elisabeth Bangs Huusholdnings-Bog, Aftenbladet 21. september 1864.
Maren Elisabeth Bang f. Poulsen (født 1797 i Vinger, død 3. juli 1884 i Kristiania) ga ut Norges første trykte kokebok i 1831, og var sin tids mest produktive kokebokforfatter. Selv om hun tilhørte samme generasjon som Hanna Winsnes, er hun langt mindre kjent, ikke minst fordi hun fikk et dramatisk livsløp på grunn av ektemannens kriminelle handlinger.   Les mer …

Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene.
(1930)
Eidet tømmertunnel er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.

I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.

Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.

Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet.   Les mer …

Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen.

Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.

Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954.   Les mer …

Johan Scharffenberg fotografert i 1959.
Foto: Atelier Rude/Oslo Museum

Johan Scharffenberg (født 23. november 1869 i Moss, død 1. februar 1965 i Oslo) var lege og samfunnsdebattant. Som lege virket han hovedsakelig innen psykiatrien og som fengselslege. Han hadde sterke samfunnsmedisinske interesser, og gjorde seg bemerket som bredt engasjert foredragsholder og skribent, ofte omstridt, gjennom flere tiår.Johan Scharffenberg var sønn av krigskommissær og oberstløytnant Hedevard Scharffenberg (1819-1893) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825-1876). Han var en yngre bror av legen Herman Scharffenberg (1848-1930) og var søstersønn av prest og postmester Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815-1883). Scharffenberg forble ugift.

Slekten kom på farssiden fra Tyskland, via Danmark til Norge på 1700-tallet. I tillegg til faren var også farfaren og oldefaren offiserer.   Les mer …

Soknekirken St. Paul i Bergen.
St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer.   Les mer …

Raadhusgaten sett fra Færgeportgaten. Tøihusgaten 41 er synlig i enden av gaten.
Foto: Ukjent fotograf/Nasjonalbiblioteket
Raadhusgaten i festningsbyen Fredrikstad er en langgate fra Laboratoriegaten lengst i sør til Smedjegaten lengst i nord. Den har sitt navn etter Rådhuset lengst sør i gaten. Frem til bybrannen i januar 1653 het gaten Østergade. En beretning gjengitt på side 229 i Fredrikstad : Gamlebyen og festningen forteller at brannen herjet «nordenfor Kircken foruden Østergade (nuværende Rådhusgaten) som paa begge Sider blev i Behold». Langs Raadhusgaten finner vi matrikkelnumre fra 13 til 23. De fleste husene i gaten er toetasjes hus fra tiden etter brannen i 1830, bare det nordligste kvartalet har hus fra 1700-tallet.   Les mer …

Klund kirke sett fra sydøst.
Foto: Siri Johannessen (2010).
Klund kirke ligger i Marker kommune i Østfold, omtrent 5 km nord for Ørje ved RV21 på østsiden av Rødenessjøen. Den er en del av Marker fellesråd, Østre Borgesyssel prosti i Borg bispedømme. Kirken ble innviet 24. juli 1888, etter at stedet hadde vært uten kirke i 300 år. Bygningen er en langkirke i tre, oppført i bindingsverk på en mur av gråstein med tre spissbuede vinduer på hver langside. Den har to sakristier som ble tilføyd i 1930. Kirkegården som ligger ved, men ikke rundt kirken, ble tatt i bruk i 1894. Etter andre verdenskrig ble det på kirkegården reist en bauta til minne om Alf Høgås som falt i Askim i 1940. Ved kirken ligger et bårehus med toaletter og et sosialrom.   Les mer …

Festningsvollen fra 1660-årene. Prins Frederiks bastion.
Foto: Trond Svandal (2008)
Fredrikstad festning ble anlagt ved Fredrikstad i årene 1663-1666. Allerede fra Hannibalsfeiden i 1640-årene hadde det vært provisoriske befestninger rundt byen, men tapet av Båhuslen i 1658 hadde gjort Smålenene til grenseområde og nye festninger ble oppført i Fredrikstad og Halden (Fredriksten festning) som erstatning for Båhus festning. Kong Frederik III godkjente festningsplanen for Fredrikstad i 1660. Denne var utarbeidet av nederlenderen Willem Coucheron og arbeidene begynte i 1663. Noe utvidelser og forbedringer ble foretatt på 1700-tallet, men i all hovedsak fremstår festningen slik den gjorde på 1660-tallet med vollgraver og bastioner.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Østfold fylke
 
Andre artikler